De valgte alle Indre Namdal. Ida er innflytter i Røyrvik og Kenneth i Grong. Linn flyttet tilbake til Namsskogan, mens Kristine og Even nettopp har dratt hjem til Lierne.

Øst for Namsvatnet ligger fjellet Derga/Dearka, som Ida elsker å fotografere. Hun har også vært på toppen flere ganger. Selv Andor har det. – Han var sju uker gammel, og sikkert den yngste som noen gang har vært der oppe, tror jeg.

– Har det helt fantastisk

Etter at kjæresteriet var et faktum, og etter et halvt år med pendling mellom Grong og Røyrvik, fikk Ida stilling som norsklærer på skolen i Røyrvik. 

– Mange spør meg, også hjemmefra i Trondheim; om jeg trives her oppe. Og da svarer jeg alltid at jeg har det helt fantastisk, smiler Ida.

– Jeg gjør akkurat det jeg vil og alt som jeg liker å gjøre, får jeg gjøre her. 

Om det så er å ta seg en båttur, fiske middagen sin selv, ta med børsa på ryggen og se seg om etter storfugl, eller ta med Tipo og fotokameraet på en gåtur og knipse bilder, så har Ida det som plommen i egget.

Ida speider ut av stuevinduet mens sønnen Andor (5 mnd) sover dupp. Herfra kan hun nyte synet av Steinfjellet og Heimvatnet.

Lærerjobb i Namdalen

Da masteren i læreryrket var i boks fra NTNU, søkte Ida på jobb rundt omkring i nærområdet, men innså raskt at det var vanskeligere å få seg jobb i Trondheim enn andre steder. 

– Dermed søkte jeg overalt og hadde ingen spesielle ambisjoner. Planen var at jeg skulle returnere til Trondheim etter noen år med jobb likevel, hadde jeg tenkt.

Så ble hun tilbudt jobb som lærer ved Grong videregående skole, og der trivdes hun fra første dag.

– Det var en så artig jobb med gode kolleger, smiler Ida.

Det eneste som ikke var så trivelig, var at hun innså at hun var litt ensom utenom arbeidstiden. Hun hadde hunden Tipo, en lancashire heeler, men skulle gjerne hatt noen å dele livet med.

Fant kjærligheten via app

Dermed registrerte hun seg på en dating-app for å se om det kunne finnes noen der ute for henne. Og da dukket Kristoffer (31) fra Røyrvik opp.

– Mange her i Røyrvik ble litt sjokkerte da vi fortalte hvordan vi møttes, for de ante ikke at han hadde en dating-app. Han er ikke på sosiale kanaler en gang, ler Ida. 

Kristoffer hadde nettopp flyttet til Namsvatnet og overtatt et småbruk fra onklene sine, og han inviterte Ida med på date hjem til seg.

– Vi hadde øyeblikkelig god kjemi og alt klaffet så bra. Og da det viste seg at vi begge var på utkikk etter et forhold, så ble det oss, forteller Ida. 

Ida Louise Meland Skarsten har funnet kjærligheten, roen og gleden med livet i fjellbygda. Bildet i bakgrunnen har hun selv tatt som entusiastisk amatørfotograf. – Jeg elsker fjellet Derga/Dearka. Det er så vakkert.

Ida Louise Meland Skarsten (30) føler hun har slått seg til ro i paradis. I Namsvatnet i Røyrvik er hun omringet av skog, sjø og majestetiske fjell.

Her bor hun med samboer Kristoffer, sønnen Andor, tre hester, to hunder og en katt.

Men hvem skulle ha trodd at hun, trondhjemmeren, skulle ende opp i Røyrvik?

– Jeg skjønner at folk lurer på det, smiler Ida mens hun skuer ut av vinduet og nyter synet av Heimvatnet som speiler seg i høstsola.

– Jeg er byfrøkna som havnet her, og mange synes det er rart, ler hun.

Fra fugl til elg

Men så rart er det kanskje ikke likevel. Spesielt med tanke på hvor mye felles hun har med mange som bor i det vakre fjellandskapet i Røyrvik. Jakt og friluftsliv for eksempel.

– Jeg begynte med jakt som tenåring, da som fuglejeger. Men her oppe har jeg blitt introdusert for elgjakt og har vært med på det i tre år. Og så har jeg vokst opp i en aktiv familie som er glad i friluftsliv, forteller Ida.

Men tilbake til hvordan hun endte opp i Namsvatnet . . .

Annonsørinnhold fra

Andor fikk navnet sitt allerede før han var født. – Det var Kristoffer som alltid hadde ønsket seg en sønn med navnet Andor, så da vi fant ut at vi ventet en gutt, kalte vi ham det med én gang, forteller Ida.

– Skal bo her

Lenge før hun ble mor, så sa Ida til Kristoffer: "Her skal jeg bo så lenge jeg har jobb."

– Men etter at jeg er blitt mamma, så synes jeg at Andor fortjener å vokse opp her i Røyrvik – uansett om jeg har jobb eller ikke, sier Ida og viser til at ungene på skolen leker på tvers av alder og at de har det så godt i fjellkommunen.

– Så nå tenker jeg at jeg skal bo her for resten av livet, smiler hun.

Både Ida og Kristoffer er glade i å ri på hest. I Namsvatnet har de store selveide områder å ferdes i, både rundt gården og på hytta, som ligger lenger inn i fjellet.

Glad i dyr

Det var for øvrig ikke bare Ida og Kristoffer som fant kjærligheten da de møttes. Hundene deres, Kristoffers finske støver og Idas Tipo, ble også veldig glade i hverandre.

Sammen har de også katten Mim i tillegg til tre hester som går på beite ikke så langt unna.

– De trives så godt her, og vil gjerne være mest mulig ute, selv om vinteren, forteller Ida mens hun tar med Tipo og Andor bort til hestene for å gi dem gulrøtter.

Ida er en ivrig hobbyfotograf og blir ofte spurt om å fotografere konfirmanter og familier i Røyrvik. På stueveggen har hun hengt opp bilder av hundene Frøya og Tipo i tillegg til favorittfjellet Derga/Dearka. – Det blir vel en del bilder av Andor der etter hvert, ler Ida.

Elsker læreryrket

Hun understreker at hun trives like godt i Røyrvik som hun gjorde i Grong. 

– Jeg har mange venner her, både unge og gamle, som jeg møter ofte, forteller Ida, og legger til at hun også er veldig glad i kollegene på skolen og elevene sine på mellomtrinnet.

– Elevene mine har vært med meg på isfisking og rideturer her hjemme på gården. Jeg elsker å finne på mye gøy sammen med dem, stråler hun.

Lille Andor har også vært og hilst på elevene i klasserommet flere ganger, og det tenker Ida å fortsette med mens hun er i mammapermisjon.

– Elevene synes det er veldig stas. De kom til og med med gaver til meg da Andor var nyfødt, smiler Ida.

Hør og se Ida selv fortelle om sitt møte med Røyrvik, og hvorfor falt så totalt for fjellbygda og livet her.

Godt lokalsamfunn

– Og så er det så fine folk som bor oppi her, uttrykker Ida med et strålende smil, og forteller at lokalsamfunnet er tett og nært ettersom de er så få innbyggere.

I Namsvatnet er det 11 husstander til sammen.

– Likevel, bare et par uker etter at jeg flyttet hit, så var jeg nesten ikke hjemme en eneste kveld. Det var liksom alltid noe som skjedde som jeg ble invitert med på rundt om i Røyrvik. Som Bonko-kvelder for eksempel. Det var jeg på senest i går, smiler Ida. 

Linn Kathrine Trones (41) har funnet roen på et lite småbruk med hus, stall, garasje, stabbur og en stor grønnsakshage.

Den bittelille selvbetjente kiosken ved veikrysset er delikat innredet av Linn og har ferske grønnsaker å by på forbipasserende på sensommeren og høsten.

Grønnsaksutsalg

En slik jobb kunne neppe ha passet mer perfekt for ei som stadig ordner og eksperimenterer med hagestell, grønnsaksodling og driver utsalg av egne produkter i veikrysset bak fjøset.

– Det er først i år at jeg har dyrket så mange grønnsaker, så jeg har laget en liten selvbetjent kiosk like bak her. Det er en del hyttefolk og fastboende som kjører forbi eller svinger innom for å handle, forteller Linn Kathrine.

Prosjektleder for drivhus

Hun har vært innom flere forskjellige jobber etter at hun flyttet tilbake for elleve år siden, blant annet i familieparken og på Trones skole, men nå har hun fått en prosjektstilling for datasenteret i Namsskogan som hun synes er spennende å være en del av.

– Vi skal lage et drivhus der ny teknologi skal testes ut for oppvarming – tatt gjennom produksjonsvarme i datasenteret, forklarer Linn og legger til:

– Jeg skal være med å drifte det.

Linn er glad i grønnsakshagen sin og gleder seg til å stelle den videre neste år.

Trygg oppvekst

Linn Kathrine vokste opp på en gård på andre siden av Namsen fra der hun bor nå, men flyttet til Trones da hun gikk på mellomtrinnet. Hun forteller om en trygg og nær oppvekst i hjemkommunen.

– Jeg trivdes veldig godt her selv og skolen på Trones var veldig bra. Derfor ville jeg at datteren min, Mia, også skulle gå her – selv om det bare ble i ett år før skolen ble nedlagt, forklarer Linn Kathrine.

Hanen Torvald galer gjerne når som helst på døgnet, men det er noe av sjarmen med å ha dyr, synes Linn.

Ville hjem til Namdalen

Rundt på tunet tripper det høner omkring i fredelig fordragelighet. I tillegg har Linn Kathrine og datteren en katt og to hester. 

– Hesten heter Jovial og ponnien Spirit. De har det veldig fint her, og vi synes begge det er koselig å ha dyr på gården, forteller Linn Kathrine mens hun lemper nytt høy over gjerdet til hestene. 

Valget med å flytte tilbake til Namsskogan tok hun sammen med sin daværende samboer fra Rørvik. De ønsket begge å flytte tilbake til Namdalen og det ble Namsskogan som trakk det lengste strået. 

– Det er billigere å bo og etablere seg her. Og så fikk jeg jobb i familieparken, så da flyttet vi hit, forklarer Linn Kathrine.

Linn er glad for å ha god plass til dyr på småbruket sitt på Lindsetmoen. Hesten Jovial ser ut til å trives godt også.

Hun har hatt residens flere steder i innland og utland, blant annet Sogndal, Trondheim og Melbourne i Australia. 

Men i 2013 valgte Linn Kathrine å vende snuten hjemover til barndomskommunen Namsskogan, og endte opp på Lindsetmoen et par år etterpå.

Her har hun et lite småbruk med hus, stall, garasje, stabbur og en stor grønnsakshage som hun gleder seg over å kunne stelle mer og mer med i årene som kommer. 

– Jeg synes dette er en så fin plass. Det er så stilt og godt her, smiler hun.

Linn fant lykken i hjemkommunen Namsskogan. Hun håper flere tar sjansen på å flytte hjem til barndomsbygda si.

– Det føles rett

Linn håper at flere tidligere sambygdninger og andre tilflyttere velger å slå seg til ro i Namsskogan framover.

– Det er gode priser på boliger her, og dermed har man større mulighet til å kjøpe seg et hus, bo og renovere det slik som man vil ha det, sier hun. 

Selv har hun lagt ned mye arbeid på småbruket sitt allerede. Store deler av bolighuset er renovert, hage og inngjerdinger er anlagt og flere hus holdes i hevd.

– Og når man først har lagt ned såpass mye arbeid med å bo, da ønsker man å bli ei stund. Det føles rett.

Linn Kathrine Trones har selv rustet opp småbruk, tunet, hagen og inngjerdinger. Se video (PS. Den er uten lyd)

Savner ikke byen

Det er en del gamle kjente som har flyttet tilbake til Namsskogan som Linn Kathrine gikk på skole med. Det synes hun er flott. 

– Det er noe med å flytte til et roligere sted. Du kan lande litt og senke skuldrene. Her har vi tilgang til naturen og det bor mange trivelige folk rundt omkring, sier hun ettertenksomt. 

Linn Kathrine forteller at hun er glad i konserter og festivaler, men at hun ikke savner denne typen opplevelser i hverdagen her på Lindsetmoen. 

– Slike ting kan jeg oppsøke når jeg vil. Men i byen har jeg ikke like god plass som her og det er ikke like rolig. For meg betyr det mest.

Kenneth Myhre er fra Malm, men valgte å flytte til Grong med kjæresten Tonje. Nå kan de ikke tenke seg å bo noe annet sted.

Kenneth er opprinnelig fra Malm og føler dermed at han har vokst opp på et mindre sted selv, akkurat som Tonje.

Turområde like ved

Det er ettermiddag og middagen er nettopp blitt spist i hjemmet til 3-barnsfamilien på Tømmerås.

Kenneth Myhre (34) og Tonje Lerfald Nilssen (32) er begge lærere med stor interesse for idrett, og har allerede planlagt å ta med ungene ut på en tur i nærområdet etter maten.

– Tømmeråsfossen og hengebrua like nedenfor her, er et område vi trives veldig godt i, så vi må ta oss en tur dit, smiler de to.

Ski, fridrett og fotball

Både Kenneth og Tonje var i sin tid ivrige langrennsløpere som ble kjent med hverandre gjennom sporten. Og de er begge fortsatt glade i å stå på ski.

– For meg finnes det ikke noe finere skirunde enn på toppen av Geitfjellet vinters tid. Jeg tar også ofte på meg skiene rett utafor døra og trasker meg en runde i nærområdet hvis jeg har mulighet til det, smiler Kenneth.

– Vi bruker også Bjørgan en del. Det synes spesielt ungene er artig, legger Tonje til.

I tillegg tar de ofte turen til fritidsparken, og her går det gjerne i allidrett, friidrett og fotball for den aktive familien.

Både Tiril (7) og Johan (5) liker å tegne. Derfor ligger tegnesakene sjelden langt unna middagsbordet. Tuva (2) foretrekker foreløpig å sitte i mamma Tonjes fang i stedet for å delta i hobbyen.

– Jeg liker å bo i Grong fordi det er mye skog og fjell her. Hvis vi hadde bodd i Trondheim, så hadde det nok ikke vært så mange trær og sånn.

Sju år gamle Tiril er klar i sin tale, selv om hun trengte litt betenkningstid på spørsmålet om hvorfor hun trives der hun bor.

Far Kenneth og mor Tonje ser på hverandre og ler.

– Det finnes nok en del trær rundt omkring Trondheim også, sier Tonje og får et betenkende blikk tilbake fra datteren.

– Men vi har i hvert fall fin natur, påpeker sjuåringen.

Familien trives godt ute og nytter alle anledninger til å få seg litt frisk luft. Men litt kjeks hjelper alltid på for å få opp motivasjonen.

Variert fritidstilbud

Noe av det paret liker best med Grong og det å vokse opp her, er at barna deres har mulighet for skolegang i nærheten helt fra første klasse til de går ut av videregående. 

– Sånn sett kan vi ha ungene nærme under hele oppveksten, smiler Kenneth og Tonje.

De trekker også fram at kommunen har et godt fritidstilbud der det er forskjellige aktiviteter å velge blant. Som kino, kulturhus, idrettstilbud og bibliotek, og ikke minst basseng.

– Vi synes det er ekstra flott at det endelig ble basseng igjen her på Grong i fjor i Kuben.

– Så her er det mye å finne på selv om Grong er et rolig og landlig sted, smiler de to.

Kenneth og Tonje er glade i friluftsliv, om det så er på hytta i Lierne, i skisporet eller ved Tømmeråsfossen. Før han flyttet til Grong, jobbet Kenneth ved Senter for toppidrettsforskning på NTNU. Her med Tuva på armen.

– Trivdes som liten

– Jeg er jo glad for at det ble Grong vi endte opp i, sier Tonje, og forteller at hun har foreldre som bor her, i tillegg til besteforeldre og en søster.

– Og så har jeg jo vokst opp her selv, og har hatt en fin oppvekst. Jeg trivdes så godt som liten i Grong, smiler hun.

Til jul er det sju år siden de flyttet inn i eneboligen på Tømmerås. Her trives de godt og det er mange jevnaldrende barn i nabolaget som deres barn kan leke sammen med. 

– Vi har Ekker barnehage like i nærheten, og der synes vi det er veldig fint og læringsrikt opplegg for barna. I dag har de sett på elg, smiler Tonje.

Tiril var bare fire måneder da hun var med på flyttelasset til Grong. I dag er hun sju år og er veldig glad i å tegne. Kreativ med bokstaver er hun også. Kanskje en framtidig lærer?

Lærerstilling på deling

Men hva var det egentlig som fikk dem til å flytte fra Trondheim?

– Vi var begge opptatt av at våre barn måtte få vokse opp på et mindre sted, forklarer Kenneth.

Tiril var nettopp født og de kjente begge på at de ikke ønsket å bo i byen med barn.

Dermed søkte han og Tonje seg jobber i Grong og kommunene rundt omkring for å se om det var muligheter for å kunne flytte til Namdalen.

– Først fikk vi en stilling på deling ved Grong barne- og ungdomsskole, som kontaktlærer på 10. trinn, og da tok vi valget og flyttet. Da var Tiril fire måneder, forteller Tonje, som har fortsatt i lærerjobben her.

Etter 1-2 år søkte Kenneth seg videre til Grong videregående skole, og i dag er han lærer på idrettsfag.

Det er luksus å ha fine naturområder like utenfor stuedøra. På Tømmerås stortrives alle mann i trebarnsfamilien.

Aktiv familie

Paret trekker også fram at det er fint å bo på et sted der de fleste kjenner hverandre, der det er oversiktlig og kort vei til større handelsbyer.

– Bor du i Grong, blir du tatt vare på av dine sambygdninger og du blir en del av fellesskapet. Det er trygt og fint, sier Tonje og Kenneth.

Den aktive familien har også tilgang til en hytte i Kvelia gjennom Tonjes foreldre – og den bruker de mye.

– Uansett om vi er på hytta i Lierne eller er her hjemme, så føler vi at vi har naturen tett på oss, og det trives vi veldig godt med, forteller de.

Familien har det så bra i Grong at de allerede har konstatert at de nok er kommet for å bli:

– Vi ser ingen grunn til å flytte herfra, understreker Kenneth og Tonje med et smil.

Even Kvemo og Kristine Gjertsås har nettopp flyttet tilbake til Lierne. Nå gleder de seg til et liv med familie og venner i nærheten.

Even Kvemo er mye bortreist i vintermånedene og da blir Kristine alene med barna i lange perioder. Hun ser lysere på kommende vinter etter at familien flyttet hjem til Lierne.

– Artigste jeg vet om

Egentlig er han utdannet yrkessjåfør, men gjennom tilfeldigheter begynte han å følge faren Ola sine fotspor som skismører, først for Team Trøndelag og rekruttlandslaget – og så fulltid for Norges Skiforbund for åtte år siden.

– Det er ikke så verst å få jobbe med det artigste jeg vet om, smiler han.

Kristine forteller på sin side at jobben som miljøterapeut gir henne mye.

– Det er meningsfylt å få lov til å jobbe med folk i Lierne. Det er jo sambygdingene mine som jeg vet av fra før, sier hun. 

Lone (3) har begynt i Sørli barnehage sammen med broren Lukas og der stortrives de begge to.

Jobb over hele verden

Da de bodde i Trondheim, var det ikke lange veien til Værnes, men reiseavstanden blir betraktelig lengre med å bo i Lierne. Det ser ikke Even mørkt på.

– Det kan være mulig å ta fly fra Østersund innimellom også, og da blir ikke kjøreavstandene så store herfra. Det avhenger av hvor vi skal på de ulike oppholdene, forklarer han.

Samlinger og opphold med skiforbundet er stort sett i Europa, men USA har også vært destinasjonen en del ganger. Even har vært over store deler av verden gjennom smørerjobben som han har hatt siden 2012.

Kristine Gjertsås er glad for at barna nå bor like ved hennes foreldre og massevis av venner og familie. Her med Lone.

Fleksibel oppstart

At arbeidsgiveren, Lierne kommune, var på tilbudssiden da Kristine ble ansatt, ble også en stor fordel for paret. Kristine fikk nemlig begynne i stillingen til høsten, selv om den egentlig skulle ha oppstart tidligere på året.

– Dermed fikk vi tid til å komme oss hjem og flytte inn før jobben kom i gang. Det var veldig fint for oss, understreker hun.

Kristine er spesielt fornøyd med at flyttelasset gikk til hjembygda hennes da de først skulle flytte hjem til Lierne. Even, på sin side, hadde nok ikke hatt noe imot å flytte hjem til Kvelia.

– Men jeg ser fordelen med at Kristine og ungene er i nærheten av hennes familie, særlig når jeg er så mye borte gjennom jobb.

Skismører på fulltid 

Som smører for Norges Skiforbund, er det i vintermånedene at jobben hans krever mest. Even er borte mesteparten av dagene i november til mars, og er kun hjemme i korte perioder innimellom. 

– Jeg jobber 100 prosent, men har det mest hektisk i vinterhalvåret. Utenom vinterperioden er det samlinger som jeg deltar på, forklarer han.

Lone (3) og Lukas (1) skal få gleden av å vokse opp som libygg, akkurat som mamma Kristine fra Sørli og pappa Even fra Kvelia.

For ett år siden bestemte de seg: De ville flytte hjem til Lierne. 

Og i juli i år gjorde Kristine Gjertsås og Even Kvemo alvor av løftet sitt. De tok med flyttelasset fra Trondheim og installerte seg i nabohuset til Kristines foreldre i Sørli. 

– Jeg fikk 100 prosent stilling som miljøterapeut på Stortangen skole i Nordli, og da var det enkelt å ta valget om å flytte hjem, forteller Kristine (30). 

Hun er sykepleier, men familien var avhengig av at hun kunne være hjemme med barna om morgenen og ettermiddagen. Dermed var turnusarbeid uaktuelt.

– Å jobbe som miljøterapeut på skolen gjør at arbeidstiden følger skoleruta, og da får vi familielivet til å gå opp, smiler hun.

Hjemme i Lierne kan Even og Kristine boltre se i natur og friluftsaktiviteter. De gleder seg til å la barna vokse opp på samme måte som de selv har gjort.

– Ønsket oss tilbake

Både Even og Kristine var enige om at de ønsket å flytte hjem til Lierne.

– Vi ville tilbake hit. Som oppvokst her selv, ønsket vi oss tilbake til hverdagene i Lierne. Nå kan jeg gå rett opp i skogen bak huset for å plukke bær, og det har jeg savnet mens vi bodde i byen, sier Kristine.

– Glad i heimplassen

I tiden som kommer vil det være flere jevnaldrende par med barn på flyttefot hjem til Sørli i tiden. Det gleder både Kristine og Even.

– Det føles fint å være med på å bevare bygda videre sammen med flere og dra lasset sammen. Vi er jo glad i heimplassen vår, sier Kristine.

Samhold er viktig for Li-paret. De synes begge det er fint å være en del av ei bygd. 

– Her treffer man alltid noen man kjenner på butikken. Det er ei anna ro her og det føles veldig godt å være tilbake, sier Kristine.

Støtte fra Lierne

Even legger til at det er fint å være hjemme i Lierne når elgjakta setter i gang og slippe å kjøre hele veien fra Trondheim. 

Paret har ennå ikke rukket å bo så lenge i huset sitt i Devika, men de kjenner begge at de har gjort et godt valg allerede.

Og de gir en liten ekstra honnør til Lierne Utvikling:

– De visste at vi skulle flytte hjem og spurte oss om vi trengte hjelp fra dem på noen måte. Det syntes vi var flott, smiler Kristine.

FØLG OSS GJERNE PÅ FACEBOOK:

OM DENNE ARTIKKELEN

Innholdet i denne artikkelen er ikke laget av redaksjonen, men av Trønder-Avisas markedsavdeling. Vi er opptatt av et tydelig skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Dersom du opplever at denne eller andre annonser fra oss ikke er tydelig merket, gi oss gjerne beskjed.

Synes du denne type artikler ser spennende ut?
Ta kontakt så hjelper vi deg gjerne.